Jeg ser ofte oppskrifter jeg liker, men så er det bare ett eller annet jeg må endre på, eller legge til, eller jeg må bruke litt av en oppskrift, og litt av en annen…noen ganger angrer jeg bittert, og skulle ønske at jeg bare kunne følge oppskriften og bli ferdig med det. Bare lese fasiten, uten å trenge å tenke selv og justere og prøve i det uendelige. Men jeg innser at det skjer sjeldnere og sjeldnere.
Vesten jeg viser i dette innlegget, er et resultat av en lang prosess. Ja da, det er bare en kortermet sak med raglan, jeg vet det. Men hvorfor gå rett på sak, når man kan ta en omvei? Slik var nemlig prosessen. Jeg vurderte nemlig å kalle innlegget «Nøstebarn-hacking», i den betydningen at man tar en oppskrift og endrer den slik man vil. Prosessen, det vil si, da jeg startet dette, visste jeg ikke at det var et ledd i en prosess, men det ser jeg nå, men altså, det startet for lenge siden, da jeg strikket Nøstebarns tunika i blått. Senere laget jeg samme tunika i lilla alpakka, men litt kortere, og med trekvart erme. Litt justeringer, altså. Neste variasjon over samme tema var en grønn sak, og den var enda kortere, og med korte ermer. Det mest revolusjonerende var kanskje at jeg, etter litt hoderegning, strikket den fra halsen og ned, ettersom jeg bare hadde ett nøste, og ikke visste hvor langt det rakk.
Men så. Det kom en impuls i posten. En ny oppskrift jeg skulle bli kjent med. Forrige gang viste jeg frem den «finaste kjolen», som er en av de nye oppskriftene i boka Strikk meir til nøstebarn. Etter å ha blitt inspirert av denne, fant jeg ut at neste prosjekt måtte ha riller både her og der. Så derfor: Man tager ett nøste Kauni, man baserer seg på tunikaoppskriften til Nøstebarn, men strikker ovenfra og ned, ettersom man igjen bare har ett nøste og ikke aner hvor man ender, og man legger inn riller på skuldrene og nederst. Og her ser dere resultatet!
